OBS! Historien må leses høyt med en litt hes, mandig fortellerstemme!
REISELIVSMESSE
Det var en mørk og overskyet dag. Byen lå stille under morgendugg og små snøkrystaller som knitret under skosålene. Det var rolig, det var søndag.. Det var messedag!
Ute i vinterkulden står det en ensom liten pike iført svarte sommersko og en jakke som omfavner hennes skjøre og tynne kropp. Man kan se at hun fryser på måten hun beveger seg på.
Skuldrene er spente og hodet hviler mot brystkassen hvor hun puster varmt ned i genseren. Det er stille i Hamar by.
Stillheten brytes med ett av en knasende lyd, hjul mot iskald asfalt er lett gjenkjennelig og den lille piken løfter hodet. Mot henne triller en rålekker bil, en bil av ypperste klasse. En bil folk flest drømmer om. Det er faren hennes, i en Citrôen Berlingo.
Turen gikk fort med interessante temaer som gamle mennesker, været og hvor tykk isen på Mjøsa var. Plutselig hadde de ankommet den prakfulle byen Lillestrøm. Tåken lå litt tykkere her og luften var tung og trist. Rundt dem svermet det mennesker med bæreposer med forskjellige eksotiske reisemål og de visste med èn gang hvor de hadde vært.
Så ankom de messehallen. Det var mennesker overalt. Det virket som de fleste hadde dårlig tid og presset seg frem i folkemengden mens de sukket høyt. Ikke altfor høyt til at man ble ornærmet, men såpass høyt at man skjønte man stod i veien. Personen som hadde det så travelt med å bane seg vei stopper opp tre minutter etterpå, funderende over hvor vedkommende skulle ta veien mens han/hun blokkerer veien for alle de andre som presset seg frem og hadde dårlig tid.
Den lille jenta syntes det var forundrelig og spennende å observere denne dyrehagen fylt med tobeinte. Der de kaklet rundt med seriøse ansikter og aldri hadde tid til å stoppe opp for å smile. Det var barneforeldre som prøvde å manøvrere barnevognene sine mellom boder, mennesker og søppel. Det var pent og grasiøst å se på der de danset seg vei fremover, det så nesten ut som de deltok i en slags konkurranse.
Det var lyder og lukter overalt. Det var kun èn lukt som fristet de nok til å utforske det nærmere. Det viste seg at Sjømannskirken leverte ut gratis vafler. Vafler var noe av det beste faren til jenta visste om og stilte seg resolutt i køen. Etter en god stund i køen og det endelig var deres tur fikk de hver sitt slitne vaffelhjerte på noe som kunne se ut som en brukt serviett. Det var nesten som om vaffelhjerte ba dem om å bli spist, for den skjemtes over at den så ut som en
slapp dong.
Plutselig, en skimrende lyd overdøver alle andre lyder. Hva kan det være? Er det flyalarmen tenker de. Er det Bin Laden som kommer for å ta oss, eller enda værre, er det Siv Jensen
i et motorisert kjøretøy med atomvåpen? De bøyer seg i frykt for et smell, men den forferdelige lyden fortsetter. De manner seg opp og beveger seg mot lyden. Flere samles for å se hva dette infernalske bråket er. De finner fort ut hvem som er synderen.. Boney M har entret scenen.
Der står hun, et berg med mørkt kjøtt som disser i alle retninger når hun humper rundt på scenen. Jenta kan se for seg hvordan det er å være et rovdyr, en sulten løve. Hun lukker øynene og åpner de igjen og ser dette saftige kjøttstykket, denne indrefileten av ypperste kvalitet skli
rundt på scenen.
Boney M skriker, hopper opp og lander med et drønn med begge bena godt plantet på bakken. Folkemengden klynker, gulvet rister og utstillerene tar et depserat tak i bodene sine for
at de ikke skal rase sammen av etterdønningene. Hun sier ett eller annet på engelsk, og skingrende stemmer som jaller en eller annen form for kristent budskap skjærer gjennom ørene
til publikum. Man kan fort finne ut hvem som er kristne i mengden. Det er de som hyler hver gang hun synger noe som har antydning til å høres ut som "Halleluja", "Jesus" eller "Amen". De hopper opp og ned, klapper vilt med hendene og er oppslukt i kun Boney M. Jenta og faren hennes går, de vil ikke være med på slik vrøvl.
Dagen har gått, opplevelsene har vært rike. De har blitt skuffet, overrasket og mildt sagt utslitte. Det er mange inntrykk på èn dag og det er på tide å sette kursen hjemover.De baner seg vei forbi familier med skrikende barn, utstillere som har kledd seg ut i tåpelige kostymer og fornøyde Boney Mfans.
De ankommer deretter Hamar, den byen de forlot så grå og trist. Hamar virker med ett så fargerik og koselig. De tar farvel og vet innerst inne at de har hatt en veldig koselig dag sammen tross alt.
Min konklusjon er dette;
Messer, det finnes ei opplevelser som kan måle seg med disse.
2009 og i år blir jeg ett år eldre. MEN, jeg har vel som så mange andre laget nyttårsforsetter. I år har jeg planer om å holde de.. Kanskje.
Jeg vet det blir vanskelig, men jeg skal prøve å være litt mer positiv til det meste. Til mine kunder og til året som akkurat har begynt. Hvem vet, kanskje det kommer noe godt ut av det.
Men før jeg begynner det nye «jeg», vil jeg gjerne løfte glasset mitt og utbringe en skål mens jeg holder en forsinket nyttårstale.
Kjære alle lesere (hvis det er noen) og kjære 2009.
Året har såvidt begynt og jeg skal prøve mitt beste for å holde meg positiv. Jeg vet dette vil bli ett av de vanskeligste nyttårsforsettene jeg har satt meg hittil. Men før jeg setter igang med det vil jeg ønske et godt nyttår til alle idiotene der ute.
Nyttår, er det noe å feire egenlig? For min del er det en altfor oppblåst sak som kun er en unnskyldning for at vi kan drikke oss dritings, ligge i en veigrøft ikledd vårt eget spy, sidemannens spy og antageligvis spy fra sist feiring mens noen idioter tenner på en trepinne som koster halve husleia. Så legger vi hodene våre bakover mens den sier pip, pang og lyser i et halvt sekund. LYS, LYD!!! Skulle tro vi aldri hadde sett eller hørt det før.
Nyttårsforsetter;
Nyttårsforsetter er igrunn noe jeg er en sterk motstander av, men så skal det jo sies at jeg er motstander av ganske mye. Nyttårsforsetter er kun et håp for feite mennesker som tror de klarer å bli tynne, dårlige foreldre som tror de kommer til å få mer tid til barna sine eller mennesker som meg – som egentlig gir faen men føler de må utgjøre noe i det nye året likevel. Så jeg spør meg selv, hvorfor skal vi ha en grunn, et nytt år for å forbedre personene vi er? Hvorfor kan vi ikke bare gjøre det med en gang? Det ble et altfor seriøst for hodet mitt i kveld, så jeg synes dere kan komme med gode forslag til hvorfor det er sånn.
Forresten, jeg vil gjerne applaudere alle de Einsteinene der ute som mener det er verdens smarteste ting å holde en ti kilos tung pakke med rompeballene og deretter be din venn med lighter tenne på. Så ligger du foran VG eller Se & Hør og sutrer over at halve rasshølet ditt er blåst i filler. Oh, what a surprise.
Uansett, nytt år, nye muligheter. Er det ikke det alle sier?
Forresten, når jeg leser gjennom nyttårstalen min så ser jeg at det blir fryktelig vanskelig å holde nyttårsforsettet mitt.. Kanskje blir det lettere til neste år.
Alle sammen, ha et sinnsykt bra 2009.
