Reiselivsmesse - en fortelling

Vel, her om dagen inviterte pappa meg med på reiselivsmessen på Lillestrøm. Siden jeg har et ganskje kjedelig og lite innholdsrikt liv så takket jeg ja. Det kan jo forsåvidt være en hyggelig opplevelse å tilbringe dagen med pappa, samt finne informasjon til Barcelonaturen i Februar. Så, avgårde dro vi. Her er slik dagen utartet seg.

OBS! Historien må leses høyt med en litt hes, mandig fortellerstemme!

REISELIVSMESSE

Det var en mørk og overskyet dag. Byen lå stille under morgendugg og små snøkrystaller som knitret under skosålene. Det var rolig, det var søndag.. Det var messedag!

Ute i vinterkulden står det en ensom liten pike iført svarte sommersko og en jakke som omfavner hennes skjøre og tynne kropp. Man kan se at hun fryser på måten hun beveger seg på.
Skuldrene er spente og hodet hviler mot brystkassen hvor hun puster varmt ned i genseren. Det er stille i Hamar by.

Stillheten brytes med ett av en knasende lyd, hjul mot iskald asfalt er lett gjenkjennelig og den lille piken løfter hodet. Mot henne triller en rålekker bil, en bil av ypperste klasse. En bil folk flest drømmer om. Det er faren hennes, i en Citrôen Berlingo.

Turen gikk fort med interessante temaer som gamle mennesker, været og hvor tykk isen på Mjøsa var. Plutselig hadde de ankommet den prakfulle byen Lillestrøm. Tåken lå litt tykkere her og luften var tung og trist. Rundt dem svermet det mennesker med bæreposer med forskjellige eksotiske reisemål og de visste med èn gang hvor de hadde vært.

Så ankom de messehallen. Det var mennesker overalt. Det virket som de fleste hadde dårlig tid og presset seg frem i folkemengden mens de sukket høyt. Ikke altfor høyt til at man ble ornærmet, men såpass høyt at man skjønte man stod i veien. Personen som hadde det så travelt med å bane seg vei stopper opp tre minutter etterpå, funderende over hvor vedkommende skulle ta veien mens han/hun blokkerer veien for alle de andre som presset seg frem og hadde dårlig tid.

Den lille jenta syntes det var forundrelig og spennende å observere denne dyrehagen fylt med tobeinte. Der de kaklet rundt med seriøse ansikter og aldri hadde tid til å stoppe opp for å smile. Det var barneforeldre som prøvde å manøvrere barnevognene sine mellom boder, mennesker og søppel. Det var pent og grasiøst å se på der de danset seg vei fremover, det så nesten ut som de deltok i en slags konkurranse.

Det var lyder og lukter overalt. Det var kun èn lukt som fristet de nok til å utforske det nærmere. Det viste seg at Sjømannskirken leverte ut gratis vafler. Vafler var noe av det beste faren til jenta visste om og stilte seg resolutt i køen. Etter en god stund i køen og det endelig var deres tur fikk de hver sitt slitne vaffelhjerte på noe som kunne se ut som en brukt serviett. Det var nesten som om vaffelhjerte ba dem om å bli spist, for den skjemtes over at den så ut som en
slapp dong.

Plutselig, en skimrende lyd overdøver alle andre lyder. Hva kan det være? Er det flyalarmen tenker de. Er det Bin Laden som kommer for å ta oss, eller enda værre, er det Siv Jensen
i et motorisert kjøretøy med atomvåpen? De bøyer seg i frykt for et smell, men den forferdelige lyden fortsetter. De manner seg opp og beveger seg mot lyden. Flere samles for å se hva dette infernalske bråket er. De finner fort ut hvem som er synderen.. Boney M har entret scenen.

Der står hun, et berg med mørkt kjøtt som disser i alle retninger når hun humper rundt på scenen. Jenta kan se for seg hvordan det er å være et rovdyr, en sulten løve. Hun lukker øynene og åpner de igjen og ser dette saftige kjøttstykket, denne indrefileten av ypperste kvalitet skli
rundt på scenen.

Boney M skriker, hopper opp og lander med et drønn med begge bena godt plantet på bakken. Folkemengden klynker, gulvet rister og utstillerene tar et depserat tak i bodene sine for
at de ikke skal rase sammen av etterdønningene. Hun sier ett eller annet på engelsk, og skingrende stemmer som jaller en eller annen form for kristent budskap skjærer gjennom ørene
til publikum. Man kan fort finne ut hvem som er kristne i mengden. Det er de som hyler hver gang hun synger noe som har antydning til å høres ut som "Halleluja", "Jesus" eller "Amen". De hopper opp og ned, klapper vilt med hendene og er oppslukt i kun Boney M. Jenta og faren hennes går, de vil ikke være med på slik vrøvl.

Dagen har gått, opplevelsene har vært rike. De har blitt skuffet, overrasket og mildt sagt utslitte. Det er mange inntrykk på èn dag og det er på tide å sette kursen hjemover.De baner seg vei forbi familier med skrikende barn, utstillere som har kledd seg ut i tåpelige kostymer og fornøyde Boney Mfans.

De ankommer deretter Hamar, den byen de forlot så grå og trist. Hamar virker med ett så fargerik og koselig. De tar farvel og vet innerst inne at de har hatt en veldig koselig dag sammen tross alt.

Min konklusjon er dette;
Messer, det finnes ei opplevelser som kan måle seg med disse.