Du betyr noe for meg – medmenneske


Jeg har akkurat sett ferdig dokumentaren som gikk på TV2 i kveld:
Reflektor:Varmere dager .

Øystein Andresen følger to narkomane og hjemløse i Oslo by for at vi skal få et lite innblikk i deres verden. Det var en vond dokumentar å se på, spesielt når forbipasserende skriker nedlatende ord, kaster ting på de og banker de opp. De er ikke bare overfladisk søppel som ligger på asfalten som høstvinden brakte med seg, de er ikke sølesporene som følger etter deg når du har hoppet i gårsdagens regn, men ekte mennesker med ekte følelser.

Jeg synes vi tar ting for gitt, vi som har vokst opp under gode kår, har fått tak over hodet og mat i kroppen hver eneste dag.

Jeg har snakket med en god del mennesker når det kommer til temaet narkotika og annet avhengighetsskapende og hva det gjør med «oss». Jeg tror det er veldig lett å si: «Dette er noe de har valgt selv, de har kunne tatt valget og kommet seg opp og fått orden på livet sitt». Jeg skal si meg enig i at det er en god del mennesker der ute som selv er skyld i sin egen ulykke. Det er det absolutt ingen tvil om. Men så har du de som har vokst opp i et hjem med narkotika, misbruk eller annet. Moren eller faren, kanskje begge to har vært avhengige av rusmidler og dette er noe vedkommende har fått med seg fra begynnelsen av. Kanskje de bruker det som en fluktvei for ikke å stå øye til øye med det vonde de eventuelt måtte finne seg i når de ikke er beruset. De har vokst opp i et miljø hvor dette er dagligdags. Man får feil venner og henger med mennesker som gir dårlige innflytelser. Jeg tror jeg hadde vært livredd hvis jeg måtte forlate det som har vært så kjent for meg så lenge, de vennene jeg har hatt i så lang tid og gått den tunge veien fremover alene.

Det føles så håpløst for meg å sitte i leiligheten min, tullet inn i teppet mitt mens jeg ser på dokumentaren på den store flatskjermtv'n min. Jeg er bortskjemt her jeg sitter. Jeg føler meg dårlig fordi jeg har sittet og sutret for meg selv når jeg har følt verden har vært meg imot når jeg absolutt ikke har rett til å føle det slik. Jeg drømmer om vesker til flere tusen kroner, når jeg heller kunne brukt de til å kunne hjelpe andre. Jeg har det så godt, jeg har så mye og det er på tide å dele det med andre.

Jeg har veldig lyst til å gjøre noe for å kunne hjelpe. Så, hvis interessen er stor nok vil jeg gjerne kunne samle så mange frivillige som mulig til å arrangere en dag i Oslo hvor vi gir de mat, en god kopp med varm kaffe og pledd. Jeg vet det er mange som gjør dette fra før av, men jeg vil at dette skal være noe ekstra stort, noe vi utretter sammen for andre.

Nå skal jeg ikke få bloggen min til å bli et diskusjonsforum, men denne dokumentaren traff meg så hardt i hjertet at jeg føler jeg ikke kan utelate å skrive et stykke med egne meninger omkring temaet.

Tenk deg om neste gang – personen som sitter ved føttene dine når du går forbi har et hjerte, akkurat som deg.