Lille Luna

Det har vært en skikkelig hektisk uke med varetelling på jobben og lite søvn.
Selvfølgelig måtte det jo skje noe annet også. Min lille hundevalp på 9 måneder fikk sitt liv sjokk hittil.

Vi var på besøk hos tanten til samboeren min som har en rottweilertispe på 11 år. De gikk forsåvidt greit sammen helt til Luna hadde spist så mye pølsebiter at hun kastet opp. Hun kastet seg over guggen på gulvet og sleika det opp.
Luna syntes nok det var smartest å sette seg ved beina til pappan sin der hun kunne tygge på en pølsebit i fred.
Men rottweileren kom traskende og Luna la seg på gulvet for å vise at hun var underdanig og at den andre var sjef.
Dyrlegen sa at når det skjer så stopper 99% av alle hunder og lar det være med det. Men ikke denne gamle frøkna nei.
Hun hugget tak i Luna så det skrek i hele huset, og ikke ville hun slippe heller.
Min stakkars lille ble helt vettskremt og satt bare som paralysert resten av kvelden. Vi undersøkte henne og fant ut at hun blødde på halsen. Vi ringte dyrlegen som spurte og gravde og vi svarte så godt vi kunne. Han fant ut at det ikke var nødvendig med dyrlegebesøk før neste dag. Men 4 timer senere så blødde hun fortsatt og vi ringte tilbake og fikk komme med en gang.

Etter bedøvelse, fjerning av hår og litt tørking av blod fikk vi høre at såret i seg selv var ikke så stort, men på størrelse med et riskorn. Men det var 1cm dypt og Luna fikk Sprøyter på sprøyter som hun ikke syntes var noe stas. Det ble ikke noe sying denne gangen, siden han ville at såret skulle være åpent i tilfelle det skulle renne ut noe gugg.

Det var visst ikke så farlig med såret så lenge vi ga henne pillene hun skulle ta. Det han var redd for var hvordan hun reagerte på selve hendelsen.
Vi må bygge opp et nytt forhold med henne og alt rundt henne siden hun nå har blitt satt et par steg tilbake. Så det blir miljøtrening og kjærlighet.
MYE kjærlighet. Vi har heller ikke sovet i natt, og Luna har bare sittet som en saltstøtte. Ikke spist, ikke drukket, ikke gått på do, ikke sovet.
Hun rørte ikke engang på ørene eller så rundt seg hvis det skjedde noe.

Slik satt hun hele tiden.




Hvis hun sovnet i et par minutter så våknet hun og skrek av smerte, noe som var
helt grusomt å høre på. Heldigvis da jeg kom hjem fra jobb i dag var hun mye piggere. Hun klarte å logre to ganger med halen og kysse meg på nesa. Så det går fremover, sakte men sikkert! :)